På lik linje med andre internettsider bruker også denne nettsiden cookies. Informasjonen benyttes bl. a. av Google.
Hvis du ikke aksepterer cookies, kan du deaktivere funksjonen. Cookies kan også slettes i ettertid hvis ønskelig.
(Dette til generell orientering, jf. EU/ekomloven 1. juli 2013).

tirsdag 13. oktober 2009

Om forventninger, blogge-mammaer, prioritering og eple-pinnsvin

Jeg har stort sett alltid stilt svært store krav til meg selv, satt meg klare mål. Ambisjoner er bra å ha, men ikke for en hver pris. Har man 10 baller i luften samtidig til en hver tid, kan ikke alle ballene være på topp hele tiden. Da må man bare godta at de er på topp på skift, og at én ball fra tid til annen faller i gulvet. Problemet er et faktum den dagen du oppdager at alle har falt i gulvet, og en falt ned trappen og helt ned i kjelleren! Dit vil jeg ikke! Jeg har derfor i løpet av årenes løp vært nødt til å lært meg å prioritere baller!

Av og til må ambisjonsnivået bare justeres. 3 baller kan sjongleres systematisk og greit, og uten fare for at de skal falle i gulvet. Jeg var heldig og innså dette i tide, men mange innser dessverre ikke hva som må gjøres før det er for sent.

Det er sannelig ikke enkelt å si "Nei!" til arbeidsgiver, slekt og venner, men av og til er det det eneste riktige å gjøre. Det er ikke enkelt å justere ambisjonsnivået, men av og til er det nødvendig. Ungene mine har bare én mamma, og henne er det først og fremst min jobb å ta vare på! Dine barn har bare én mamma, og henne er det din jobb å ta vare på! Er du flink til det?

Jeg tror vi ofte stiller for høye krav til oss selv, dette gjelder både kvinner og menn, men kanskje spesielt vi kvinner. Vi er ikke flinke til å si nei når noen ber oss om hjelp, vi er ikke flinke til å stanse opp og kjenne etter hvordan vi egentlig har det, vi er kanskje heller ikke så flinke til å si fra om hvordan vi helst vil ha det. Vi er så redde for å fornærme noen, redde for ikke å leve opp til forventninger og krav, redde for ikke å strekke til, redde for hva folk vil tenke, redde for hva folk vil si. Vi bruker mye energi og tankevirksomhet på disse "andre"! Drevet av vår konstant dårlige samvittighet for ikke å være nok for andre, for ungene, for foreldrene, for læreren, for sjefen, for kolleger, går vi rundt i hverdagen på autopilot, yter og yter, og prøver å gjøre så godt som vi kan.

Enkelte opplever at kroppen til slutt roper "Stopp!" Jeg hørte på radioen i går morges at mer enn 300.000 nordmenn i dag har en revmatisk diagnose, og de sliter daglig med muskel- og skjelettsmerter. De fleste har fått sykdommen av helt andre årsaker enn stress, men du kan også bli syk av stress. Norges Fibromyalgi Forbund antar at det i Norge finnes mer enn 150.000 fibromyalgirammede. De klart fleste av dem som rammes er kvinner. Hvorfor nevner jeg spesifikt fibromyalgi? Fordi dette er en snikende sykdom som kan ramme oss alle, også oss som ikke har revmatiske sykdommer i familien, og den kan ramme plutselig. Den starter gjerne som en lokal smerte i et kne e.l., eller den kan komme som et resultat av langvarig fysisk eller psykisk stress, som følge av en ulykke, annen langvarig sykdom som belastningsskader og migrene o.s.v., men det som er verdt å merke seg er at du kan få fibromyalgi som følge av langvarig stress! Stress kan med andre ord gi deg en kronisk fysisk revmatisk sykdom! Skremmende lesning og en skikkelig tankevekker!

Stresser du i hverdagen? Mer enn hva som kanskje er godt for deg over tid? Har du i det hele tatt tenkt på at det kan være farlig å stresse? 12. oktober er verdens revmatikerdag. Media over hele verden har fokus på revmatiske sykdommer denne dagen, mye av det er ganske tankevekkende lesning. Og revmatiske sykdommer er visst bare én ting, ME (Myalgic Encephylomyalitis), kronisk utmattelsessyndrom (Chronic fatigue syndrome, CFS) o.l. sykdommer kan også bli resultatet av langvarig fysisk eller psykisk stress. Så her er det visst bare én ting å gjøre: Stress ned!

Det er lett å si, tenker du kanskje nå. Jeg har etter hvert, heldigvis blitt ganske god til å si nei, -øvelse gjør mester! Det er en viss risiko forbundet med det å si nei. Du risikerer å bli oppfattet som sur, negativ, arrogant og egoistisk! Men alternativet er mye verre! Jeg stiller i dag opp for min mann, mine barn og mine aller nærmeste, og etter hvert grubler jeg heller ikke så mye over hva andre måtte mene, synes, tenke og tro om "Nei!"´ene mine. Jeg orker ikke bruke energi på det. Jeg har nok med meg, mitt og mine, og det viktigste for meg er at vi har det bra. Man er selv ansvarlig for egen lykke.

Ikke slit deg ut med utallige overtidstimer, bare fordi du vet sjefen setter pris på det! Hvem er til syvende og sist egentlig sjefen? Kommer han/hun til å sitte ved sykesengen din hver dag dersom du blir alvorlig syk p.g.a. stress? Det at du er "uunnværlig" på jobben betyr bare at noen MÅ fylle den funksjonen du har. Statistikk viser at en arbeidsgiver bruker ca. halvparten så lang tid som normalt på å ansette et nytt menneske i din stilling dersom du er en "uunnværlig", enn dersom du er en i mengden, dersom du en dag skulle være så uheldig å bli langvarig syk. Og dette skjer selvfølgelig på enhver arbeidsplass! Sjefens jobb er jo tross alt å sørge for at selskapet drives optimalt. Så gi jernet i arbeidstiden, og still opp ekstra i en kort periode hvis noe helt spesielt har skjedd som gjør at du må trå til, men gjør det soleklart for sjefen din at fritiden din er hellig hvis du ser at det glir ut og sjefen til stadighet forventer av du skal jobbe ekstra! Si ifra! Kvinner er ikke flinke til dette, vi vil jo så gjerne at sjefen skal være fornøyd med jobben vi gjør, koste hva det koste vil! Menn derimot, sier ting som: "Å nei, det går nok dessverre ikke, det er jo elgjakt!", -som om at det var verdens mest opplagte unnskyldning for ikke å kunne stille på overtid. Si ifra du også, du skal også ha tid til å nyte livet, ikke "bare" eksistere! Ikke slit deg fullstendig ut!

En ting til: Ikke bruk søndagen på å bake brød hvis du egentlig har lyst til er å gå en lang tur eller slappe av og se på TVen, bare fordi du er opplært til at å bake brød er hva en god mor gjør. Ungene må jo selvsagt ha hjemmelaget brød! Vel... rugsprø og grovt knekkebrød er også sunt, og det finnes svært grove helsebrød å få kjøpt hos din lokale baker! For 30 år siden fantes kun det lyse vitaminbrødet, boller, rundstykker og loff å få kjøpt i butikkene, og jeg skjønner at mammaene den gang "måtte" bake brød. Men i dag har vi mange gode og sunne alternativer til det hjemmelagde brødet! Igjen: Stress ned!

Vi har det ofte litt rotete i huset, men det er selvsagt ikke rotet vårt jeg velger å vise bilder av her på Glassveranda. Bloggen viser glansbilde-versjonen av rommene, slik de ser ut når de er ryddet og vasket. Det er sjelden ryddig i alle rommene i huset samtidig. Alle har rot, men enkelte skjuler det bedre enn andre. Jeg vasker heller ikke alle rom i hele huset hver fredag slik noen av venninnene mine gjør. Jeg blir ikke lykkeligere av det, så jeg vasker når og hvor det behøves, kanskje en fredag, kanskje en onsdag. Men all ære til mine flittige fredagshelgevaskende venninner, de har en selvdisiplin og en rutine på vaskingen som bare er beundringsverdig, og jeg tror faktisk på at noen kan bli lykkeligere av det også!

Det som er kjempeviktig for ett menneske, trenger ikke være viktig i det hele tatt for et annet. Det betyr ikke at det den ene velger å gjøre er riktigere enn hva den andre velger å gjøre. Det som er riktig for et menneske, trenger ikke være riktig for et annet. Det betyr bare at vi alle er forskjellige. Forskjellig er bra, forskjellig gir mangfold! Mangfold gir inspirasjon! Inspirasjon gir nye idéer, nye løsninger, ny innsikt, nye spørsmål. Nye spørsmål gir nye svar.


Vi er alle er et produkt av vår oppvekst, våre omgivelser, vår kultur, våre samfunnsnormer, verdier og våre tradisjoner. Filosofi er sannsynligvis det viktigste faget av alle fag. Alle mennesker står hver eneste dag overfor ulike situasjoner og må ta tilhørende ulike valg. Alle mennesker må ikke bare velge tanker, men også handlinger; vi må bestemme oss for hva som er sant, og hva som er usant, hva som er riktig, og hva som er galt. For oss! Alt vi gjør får konsekvenser for oss, og noen ganger også for andre. For å kunne ta valg, må vi ha et grunnlag som hjelper oss å velge. Vi har alle et slikt fundament, et grunnlag, som gjør at vi treffer de valgene vi gjør. Dette grunnlaget, fundamentet som det enkelte mennesket baserer sine valg på, utgjør individets filosofiske oppfatninger.

Filosofi bestemmer enkelt forklart individers grunnleggende overbevisninger: om du baserer deg på det matematiske og verifisérbare eller på tro og mirakler, eller kanskje en kombinasjon av de to. Om du er egoist eller altruist, eller noe midt i mellom. Om du er individualist eller kollektivist. Om du føler at du bare bake brød til ungene eller du synes det er greit å la være.

Alle mennesker har slike grunnleggende overbevisninger, og vi har dermed alle sammen filosofiske oppfatninger, - enten det er oss bevisst eller ubevisst. De aller fleste absorberer passivt de tanker og idéer som dominerer det samfunn man lever i og dette er årsaken til at italienere er katolikker, at indere er hinduer og nordmenn er kristne protestanter. Dette er også årsaken til at nordmenn er sosialdemokrater.

Hvorfor baker vi brød? Er det nødvendig? Er det ikke nødvendig? Trenger vi i det hele tatt å spise brød, og hvorfor det? Kan vi ikke spise noe annet? Er det feil å bruke tiden sin til å bake brød? Er det fornuftig å bake brød? Hvem bestemmer hva som er fornuftig? Hvis det å bake brød får deg til å føle deg bra, er det vel fornuftig å bake brød? For det er da i aller høyeste grad fornuftig å gjøre ting som får deg til å føle deg bra? Uansett? Hva er årsaken til at brødbakingen får deg til å føle deg bra? Dette handler bare om brød, filosofien stiller viktige spørsmål. Skyldes brødbaking tvangstanker? MÅ du bake brød fordi det er hva gode mammaer gjør i din familie? Hvem får lov til å definere hva som er tvangstanker? Hva er definisjonen på en god mamma? Det viktigste filosofien har lært meg, er at jeg må være bevisst mine handlinger, ta mine egne valg i livet og aldri, aldri la andre få lov til å definére hvem jeg er eller fortelle meg hva som er "fornuftig" å gjøre! Einstein oppsummerte det slik:

"Common sense is the collection of prejudices acquired by age eighteen!" Fritt oversatt:
"Sunn fornuft er summen av alle fordommene man har opparbeidet seg innen man fyller 18 år!"

Hvor vil jeg hen med dette da? Jo, du kan velge selv!! Er du stresset, så ta noen valg før det er for sent, ta styringen, kos deg mer, pust dypt inn gjennom nesen, ut gjennom munnen, senk skuldrene og stress ned!

Skulle du ha malt soverommet, vasket gardinene, bakt brød, jobbet overtid for å tjent penger til ny sofa, strøket skjorter, besøkt oldemor, lekt mer med barna, trent mer, vasket rundt huset til jul o.s.v, men aner ikke hvordan du skal få tiden til å strekke til? Prioritér det viktigste! Alt er ikke like viktig! Det var dette med 10 baller i luften... Prioritér det som er viktigst for deg og dine barn akkurat nå, ikke hva du tror svigermor synes du burde prioritere, ikke hva din mor ville ha gjort, ikke hva sjefen synes er det riktige for bedriften, eller hva en god venninne synes du burde prioritere. Hva de måtte synes er ikke relevant i det hele tatt! Ikke for deg i hvertfall! Du må selv prioritere det som er det viktigste for deg! Og det er bare du vet hva som er riktig for deg! Sett deg mål, -realistiske mål som du faktisk kan nå! Det å nå målene sine gir en utrolig tilfredshetsfølelse og ny giv! Setter du stadig nye urealistiske mål, vil du stadig bli skuffet over deg selv. Følelsen av ikke å strekke til, ikke leve opp til forventningene, sliter deg ut over tid. Å hele tiden skulle leve opp til andres forventninger og krav er svært stressende! Og stress over tid er visst direkte farlig!

Jeg kjenner mange som stresser, og jeg er til tider ganske så stresset selv. Og man blir ikke mindre stresset av å lese om alle de perfekte blogge-mammaene, som bor i tilsynelatende perfekt stylede og ferdigmalte hus, og som tilsynelatende til enhver tid har strøkne hjem, med nyvaskede gulv, ingen smuler på bord og benker. Blogge-mammaene, de som aldri har brune blader på potteplantene sine, aldri har sand i yttergangen, alltid har det ryddig på bordet i dagligstuen, den type mammaer som har tellekanter på interiørmagasinene sine, avisene sine, klær, sengetøy og håndklær. Disse mammaene som har et tilsynelatende perfekt hjem hvor det til enhver tid står nybakte muffins, eplekaker og boller på kjøkkenbenken, og ved siden av dette rekker selvfølgelig blogge-mammaene å trene minst en time hver dag, og alt dette til tross for at de alle sammen arbeider full tid, ofte må på overtid, blogger en times tid hver dag, går en lang tur med hunden hver kveld og strikker en ny julegave hver dag i november og desember! Og i fritiden syr de!!? Er det rart vi føler oss litt utilstrekkelige av og til?

Men også jeg er en blogge-mamma, og hverdagen min ser helt klart IKKE ut som beskrevet ovenfor! Det er summen av alt man leser på alle bloggene som gir deg og meg dette supermamma-inntrykket, dette glansbildet av "alle andres" hverdag! I praksis klarer ikke blogge-mammaene med mer enn en vanlig mamma. Nettopp fordi det er det vi er: "vanlige mammaer". Men det blir som når man venter gjester, man vasker og ordner litt ekstra i huset før gjestene kommer. Jeg inviterer ikke folk hjem til oss når det ser ut som verst her, og jeg legger i hvertfall ikke ut bilder av hverdagskaoset vårt på bloggen! De fleste interiørbloggere ser ut til å tenke slik, og dermed skapes dette glansbildet av strøkne hjem og supermammaer her i Blogglandia.

At dette glansbildet kan medføre unødig stress og prestasjonsangst hos noen og enhver av oss hersker det vel ingen tvil om! Kanskje burde vi hatt en "Vi blogger entréen slik den egentlig ser ut en helt vanlig onsdag"-dag på en fast dato hvert år her i Blogglandia, med bilder fra en usminket virkelighet, slik at vi ikke gir unge mødre falske forhåpninger til hvordan hjemmet deres vil se ut i den travle hverdagen og med små barn i huset!

Så var det dette eple-pinnsvinet da. "Mamma, se, vi har laget et eple-pinnsvin!", utbrøt min datter med stor begeistring og øyne som to store tinntallerkener da vi sammen hadde laget denne fabelaktige blomsterdekorasjonen i går ettermiddag. Vi sanket inn de blomstene i drivhuset som enda ikke var ihjelfrosset, og plukket epler fra prydepletreet som vi tredde på grillspyd-pinner, og vips så hadde vi en... eh... svært sjelden blomsterdekorasjon! Vakker? Nnjaaa. Men flott da? Ja, uten tvil! :)

Til slutt et lite, men viktig, utdrag fra min livsfilosofi:


"Do not believe in anything simply because you heard it.
Do not believe in anything simply because it is spoken and rumored by many.
Do not believe in anything simply because it is found written in your religious books.
Do not believe in anything merely on the authority of your teachers and elders.
Do not believe in traditions because they have been handed down for many generations.
But after observation and analysis, when you find that anything agrees with reason and is conducive to the good and benefit of one and all, then accept it and live up to it".

Fritt oversatt:


"Ikke tro på noe bare fordi du har hørt det.
Ikke tro på noe bare fordi det er blitt sagt og sladret om av mange.
Ikke tro på noe bare fordi det står skrevet i religiøse skrifter.
Ikke tro på noe kun fordi lærerne dine og de eldre har autoritet.
Ikke tro på tradisjoner fordi de har overlevd generasjon etter generasjon.
Men etter selv å ha observert og vurdert, når du selv finner ut at noe av det er forenelig med sunn fornuft og bidrar til det gode og fordelaktige for alle og enhver, da først skal du godta det og leve opp til det".

(Buddha).


Ha en fortsatt fin uke!


Klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.

8 kommentarer:

Husdraumen sa...

Pjuh...longt og FLOTT innlegg!
Enkelt å seie...vanskeleg å gjere. Ein vil jo so gjerne...;)

Klar for "slik har vi det eigentleg"-innlegg på ein måte, men synast og det er herleg å ta ei pause frå kvardagsrotet og sjå korleis ting "skulle ha vore dersom det var eit interiørblad". Herleg avslapping å kike og nyte.

Ha ein fin dag!
SMil frå Anita

Catharina sa...

Her var det mange kloke ord til ettertanke.Ha en strålende dag! Hilsen Cath

Merete sa...

Godt nok er veldig ofte godt nok! Draumar, forventningar og idealer er likevel lov å ha. Det får ein til å yte og gir inspirasjon.
Skal lese gjennom innlegget ditt ein gong til!
God tirsdagskveld til alle!

Mamma'n og Hedda Kristin sa...

Flott innlegg! Jeg har blitt mye flinkere til å si nei, selv om det gjør vondt i sjelen til tider. Må man så må man...

Linker deg til et innlegg hos meg;
http://mammashus.blogspot.com/2009/05/mammas-fibromonster.html

Ha en god uke!

Vibeke... :)

Mette sa...

Hei!
Er så enig i det du skriver! Har måttet lære meg å si nei selv - har vært rammet av det kjente "snill pike"-syndromet, som så mange andre. Kroppen sa til slutt stopp, men jeg lyttet ikke ordentlig etter første gang...

Nå er det familien som kommer først, andre ting må vike, huset ser ut som etter en orkan til tider (selvfølgelig også pga oppussing/bygging), men jeg har lært meg å overse det;) Gjør som deg - jeg tar det som det passer seg, og litt av gangen.

Klem fra en likesinnet - Mette

Balke gård sa...

Fantastisk godt innlegg, takk!!! Klem, Marianne som har kost seg på sidene dine nå:-)

Glassveranda sa...

Hjertelig takk for disse positive tilbakemeldingene!! :) Jeg var litt spent på hvilke reaksjoner jeg ville få på dette innlegget, men dette er noe jeg har hatt på hjertet i lang tid nå som jeg bare MÅTTE få ned på "papiret", - også fordi jeg tror det kan være mange der ute som kjenner seg igjen i disse problemstillingene.

Ønsker dere alle sammen en fin vinter! - Uten for mye stress og jag i hverdagen! ;)

Klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.

akei sa...

♥ Ja, hva skal jeg si? Jeg synes du er kommet svært langt i livet. Mange fine refleksjoner her! ♥

K U N S T N Y H E T :