På lik linje med andre internettsider bruker også denne nettsiden cookies. Informasjonen benyttes bl. a. av Google.
Hvis du ikke aksepterer cookies, kan du deaktivere funksjonen. Cookies kan også slettes i ettertid hvis ønskelig.
(Dette til generell orientering, jf. EU/ekomloven 1. juli 2013).

lørdag 16. oktober 2010

Farvel sommer... farvel godt ledd-vær!

Jeg lette etter et spesielt bilde av ungene mine som ble tatt i sommer, og da kom jeg over bl. a. disse bildene av et enkelt dekket sommerbord med vin og brødpinner. Jeg tok bildene da jeg satt på terrassen på rivieraen i sommer, og tenkte straks at disse bildene skal få avrunde sommersesongen her på Glassveranda.

Et enkelt dekket bord, med en enkel nystrøket bomullsduk, en flettet brødkurv med en enkel brødkurvserviett av hvit bomull, gyldne sprøstekte velsmakende brødpinnene og en god kjølende sommervin, -disse bildene vekker de herligste sommerminner i meg, minner om turkist brusende middelhav, barføtter i varm hvit sand, duften av solkrem, varme glade barnefjes, klissete solbrune barnehender med iskrem på, de herlige markedene, fortauskaféene, solnedgangene på stranden, stillheten på terrassen om kvelden, lyden fra sirissene som av og til avbrytes av lyden fra hunder og mopeder, duften av friske tomater, basilikum, lavendel, soltørket hår og rent sengetøy i tynn hvit bomull, disen ved soloppgang, varmen fra solen, frokost på terrassen, musikk, duften av de herligste mediterranske middager, ja alt sammen tenker jeg på når jeg ser bilder av vin og brødpinner! Kanskje ubegripelig for mennesker som ikke har hatt slike sommeropplevelser, mens andre kanskje kjenner igjen følelsene jeg får når jeg ser på noe så, i utgangspunktet, enkelt som et bilde av vin og brødpinner!

Sommeren er herlig, for meg den aller beste årstiden av dem alle. Noen mennesker rett og slett bare elsker sommeren, mens andre i tillegg blir fysisk syke av vinteren. Det finnes godt ledd-vær og det finnes dårlig ledd-vær! For mennesker som sliter med revmatiske sykdommer er sommer, tørt vær og høytrykk med å bidra til å gjøre hverdagen lettere. Mindre stivhet og færre betennelser i kroppen gjør at smertene avtar og de klarer å delta, klarer å få utrettet noe av alt det hodet vil men kroppen ofte ikke klarer resten av året, livet er lettere. Men på samme måte er vått rått vær og kulde, lavtrykk, stadige væromslag og kald trekk hver gang man går ut er med på å øke stivheten og stølheten som ikke bare gir vondere ledd og økte leddsmerter, men også spenningshodepine, som igjen kan gi migrene o.s.v. Smerter gir søvnløshet, søvnløshet gir økte smerter og utmattelse, som gjør det vanskelig å fungere, vanskelig å bidra, vanskelig å være sosial, vanskelig å utføre, vanskelig å strekke til. Hodet roper "Jaa, jeg vil, jeg vil!! :))", men kroppen henger ikke med, den vil ikke, den nekter, den protesterer, den... ja den vil bare ha sommer, tørt vær og høytrykk, -godt ledd-vær! Kort fortalt fordi alt er så mye, mye lettere da! Jeg er en av dem. Jeg har alltid elsket sommeren, men nå har jeg bare fått enda en grunn til å elske den.

Svært mange mennesker blir lettere deprimerte, nedstemte, av vinteren enten de i utgangspunktet er syke eller ikke, de får en såkalt vinterdepresjon i mørketiden. Også jeg synes mørketiden kan være litt ekstra slitsom, men så lenge jeg klarer å trene hver dag og holder meg til revma-kost/middelhavskost, så holder jeg meg i form så godt det lar seg gjøre. Bra blir jeg jo aldri, -jeg har forresten brukt ganske lang tid på å innse og akseptere det, gått mange runder med meg selv før jeg nå endelig klarer å si høyt at jeg ikke er frisk.

Sykdom er et vanskelig tema, men jeg har innsett at det er noe som berører veldig mange i samfunnnet vårt, og har etter litt tid kommet frem til at det er viktig å ikke stikke slikt under en stol og håpe at ingen oppdager at man er syk. Det å oppleve å bli syk medfører nok stress på et menneske, om man ikke skulle måtte skjule det også. Det kan hjelpe andre at noen setter ord på sykdom, jeg har selv lest innlegg på andres interiør- og hageblogger som gjør at jeg i dag velger å "stå fram" sammen med de andre, enten de er revmatikere eller sliter med andre ting. For meg har det de har skrevet betydd mye. Det er jo så utrolig godt å vite at man ikke er alene!

Dagsformen min varierer sterkt fra dag til dag, uke til uke, spesielt i vinterhalvåret, så i perioder blogger jeg hver dag, i andre perioder kanskje bare et par dager i uken, men dette har dere kanskje oppdaget allerede ;) Nå vet dere i det minste hvorfor det er slik og også hvorfor jeg besvarer mail i skippertak, og dere med egne blogger vet nå hvorfor jeg besøker og kommenterer blogger i skippertak og hvorfor jeg uteblir helt i kortere eller lengre perioder. Jeg har rett og slett ikke overskudd, og når jeg holder på med mine små prosjekter og får mange koselige kommentarer og hilsener fra dere og virkelig burde ha kommet innom og takket for hyggelige kommentarer og sagt takk for sist, da har jeg brukt opp all min energi på prosjektet og ligger utslått til "opplading", "ute av drift" de neste dagene! Det er ofte ikke så mye som skal til heller, men jeg kan ikke slutte med mine små prosjekter selv om noen av dem "gjør vondt" i kroppen, for jeg trenger utløp for min kreative side, ellers dør en veldig viktig del av den jeg er. Jeg har en sykdom, den forsvinner aldri, jeg må lære å leve med den, men den kan ikke få ikke lov til å eie meg! Den dagen mister jeg gnisten, engasjementet og livsgleden. Jeg eier den!... Men i perioder bestemmer den det aller meste over meg, min kapasitet, min hverdag, enten jeg liker det eller ikke.

Men nok om dette. Det er et viktig tema, men ikke noe lystig og inspirerende tema, så jeg kan garantere at Glassveranda ikke på noen som helst måte skal bli en "sykdomsblogg"! Jeg har ikke forandret meg, eneste
forskjellen er at du nå kjenner til at jeg er en av disse "revmatikerne" ;) Jeg har hatt diagnosen en stund nå, men jeg har brukt litt tid på å innse situasjonen, venne meg til tanken, og jeg har ikke vært klar for å si noe til omverdenen om dette før nå. MEN: Jeg er fremdeles den samme personen som jeg var i fjor, for en måned siden og i forrige uke jeg, og er fremdeles lidenskapelig interessert i spennende interiører, vakre uterom og hager, så jeg kommer til å fortsette bloggingen akkurat som før, med de samme temaene! :))


Høsten og vinteren har til tross for ny mørketid, snø og kulde myyye fint å by på! Jeg synes det er så uendelig viktig at vi uansett livssitasjon aldri glemmer alle de små og store hverdagsgledene i livet! Dersom også du har lyst til å bidra med noe positivt til Høstglede-listen noen begynte på i går, så setter jeg stor pris på det! Du finner den HER.

Jeg ønsker deg og dine en fortsatt fin helg! :))

Klem, Ann,
Interiørbloggen Glassveranda.



7 kommentarer:

My home is my Castle - by Kari sa...

Tusen takk for et flott innlegg !!
Jeg er og en av "dem". Ser ikke frem mot kulde og vinter, men vi kommer jo ikke utenom heller da ;)
idag tok vi bort alt som smakte av sommer ute. Ikke mye gøy det nei...

Ønsker deg en fin kveld..
Klem,Kari

Glassveranda sa...

Hei Kari! :) Jeg har gått i lang tid uten å våge å si høyt at jeg ikke er frisk, uten å klare å si det høyt uten å gråte (man får en slags sorgreaksjon når man får en slik beskjed...), ja jeg har nesten ikke klart å en gang tenke tanken på at jeg har en kronisk revmatisk sykdom nå som jeg aldri skal bli kvitt, og det hadde vært helt grusomt dersom absolutt ingen nå hadde gitt lyd fra seg under dette bloggeinnlegget som nok er det vanskeligste jeg har skrevet i hele mitt liv. Men én "lyd" kom, og du skal vite at det betød uendelig mye for meg!

I dag er jeg uansett bare lettet over at jeg har fått en diagnose og ikke minst lettet over at jeg selv omsider har innsett at jeg er syk, og at jeg har våget å si det høyt. Det har vært en lang prosess, en tung hemmelighet å bære/skjule den siste tiden, men i dag kjenner jeg meg som et fritt og lykkelig menneske igjen! :)



Klem, Ann.

Bettum Villa sa...

Hei igjen.
Har en liten utfordring til deg inne hos meg. Ta den hvis du har tid.

Klem Madelén

Fossestua sa...

Hei Ann.

Så fint at du tør å åpne deg å dele dette med oss :)

Skjønner veldig godt at det ikke har vært lett...ja du vet. Nå har jo ikke jeg en slik smertefull kronisk sykdom som du har, men jeg kan veldig godt tenke meg hvor tungt og vanskelig du har hatt det. Ikke bare fysisk, men psykisk også.

Uansett skal du vite at du gjør mange glade med bloggen din!
Elsker måten du skriver på....refleksjonene dine....bildene...step-by-step-forklaringene dine til hvordan lage ting selv, og inspirasjonen du gir :)

Og ikke minst, at du bryr deg!
Kommentarene dine setter jeg umåtelig stor pris på, det skal du vite :)

Ps. Glemte jo nesten å takke for den fine hilsenen hos meg.

Skulle ønske at jeg fikk til å lage bakgrunnen litt lysere, men de malene er jo ferdiglaget.

Vi blogges :)

Klem fra Lise

Glassveranda sa...

Takk Madelén, jeg skal komme innom å se hva du har funnet på ;))

Og tusen takk Lise, det har tatt litt tid det å innse at jeg er syk, igjen, og ikke minst å innse at denne gangen vil det ikke gå over. Jeg har tidligere vært svært alvorlig syk: I 1996 ble jeg akutt syk og innlagt på sykehuset hvor jeg ble i 8 måneder sammenhengende. Jeg måtte den gang gjennomgå flere store operasjoner, og tilstanden min var i perioder særdeles kritisk og ustabil. Men jeg overlevde og var tilbake i full jobb igjen bare måneder etter at jeg ble skrevet ut fra sykehuset. Jeg var svært heldig, og har egentlig ikke lov til å klage nå. Revmatisme går det jo fint an å leve med, man dør jo ikke av det, men samtidig så ble jeg så oppgitt da jeg fikk diagnosen, -jeg må bare innrømme at jeg tenkte at "det går ikke an, jeg har jo vært syk, det er ikke min tur!!!" Jeg trodde jeg hadde fått min "kvote" sykdom og vell så det i forrige runde, men verden fungerer jo selvfølgelig ikke slik... ;) Jeg har omsider akseptert at jeg er syk igjen, men det tok tid, og ja klart det var en nedtur, men jeg tenker nå på at det kunne jo vært så mye verre. Jeg må bare tilpasse meg den nye livssituasjonen, tilpasse medisin, trene hver dag, spise riktig mat og sørge for å hvile når kroppen krever det, så er jo denne sykdommen tross alt fullt mulig å leve med til jeg blir minst 100 år! ;))

Tusen takk for "Katta ut av sekken"-innlegget på bloggen din Lise, det fikk meg til å innse at det å oppleve å bli syk medfører nok stress på et menneske, om man ikke skulle måtte skjule det også!

Takk for omtanken ♥ og ha en fortsatt fin uke begge to! :)

Klem, Ann.

Fossestua sa...

Hei igjen Ann :)
Koselig å lese at innlegget mitt var til hjelp :)
Må innrømme at jeg har slettet innlegget mitt i ettertid, for jeg ville ikke at det skulle finnes der til evig tid. Var vel redd for at det skulle kunne brukes mot meg i en eller annen sammenheng. La også merke til at et par bloggere som vanligvis har brukt å kommentere på innleggene mine, ikke gjorde det lenger.
Men ihvertfall....alle de fine kommentarene jeg fikk på det innlegget, har jeg gjemt godt i mitt hjerte! Om dagen ikke har vært den beste, så henter jeg frem minnet om alle de fine og varme ordene som mange la igjen til meg da, deriblandt deg :)
Jeg skjønner godt at du fikk en sorgreaksjon da du fikk diagnosen, og at tanken på å skulle slite med sykdommen resten av livet føltes enormt tung. Ikke noe rart i det hele tatt at du følte slik du gjorde!
Håper at sykdommen blir "lettere "å leve med, når rutinene ang trening, mat,og medisiner blir skikkelig innarbeidet.
Stor go klem fra Lise

Anonym sa...

Hei.
Jeg vil bare si at dette innlegget rørte meg uendelig mye.
Kreativitet er mitt utløp i hverdagen.
Noe som krever sitt med Fibro.
Takk for at du klarte å sette ord på tankene mine <3
Klem Linda

K U N S T N Y H E T :